tigermilla

Det finnes mange ordspråk om å ikke ta sjanser;  Skomaker, bli ved din lest, Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket, Du vet hva du har men ikke hva du får.....Er det rart en er paralysert? Er det rart en ligger om natten med den skremmende tanken at "Hva om jeg velger fryktelig feil?"

Jeg sitter i en  valgsuppe for tiden. Er det at min uendelige frihet har gitt meg et aldri så lite snev av eksistensiell angst, eller er det bare slik at ingenting er helt som jeg vil ha det?. I det jeg får tilbud om ny jobb, kommer den gamle jobben min opp  med et aldri så lite lønnspålegg og ny utdanningspakke. Høy lønn, morsom jobb og ingen utdanningspakke eller middels lønn, kjedelig jobb og utdanningspakke? Jeg vil aller helst svare som Ole Brum. Og det er ikke bare jobben det gjelder -det gjelder alt: Hus eller leilighet, Bil eller kollektivt, Offentlig eller Privat, Pest eller Kolera, - jeg kan finne snubletråder ved hver eneste vei .

Det å ha et valg ville jo kunne anses som bedre enn ingen valg. Men det aller verste.... Det aller verste er når en har med en "forundringspakke" å gjøre. For da er det noen andre som har tatt valget for deg, eller enda verre: Du tror du får det du ser, men ender opp med katta i sekken. Årets stortingsvalg er nesten garantert å bli en slik affære, siden nesten ingen partier kan komme med et ordentlig partiprogram men heller følger en populistisk linje om hvilke saker som selger best. Det hele er omtrent som å bli kurtisert. En er med på dansen helt til beileren får rødt kort.

Jeg sitter bare og venter på at jeg skal få grunn til å gi noe som helst et rødt kort. Frustrasjon er så herlig motiverende. Så kanskje jeg da endelig kan komme meg videre, Alea iacta est.

Jeg er på ferie der jeg vokste opp.

Jeg tror ferier i hjembyen egentlig aldri er en god ide. Spesiellt siden jeg lider av postkorthukommelse, en slags selektiv hukommelse som blokkerer ut alle de gangene du dreit deg ut på byen i fylla, kranglet med foreldrene dine, eller frøs på deg blærekatarr i kulda.

Postkorthukommelse kan få deg til å være den største patriot og å opphøye hjembyidyllen i den grad at du reklamerer for hjemby-ølet ovenfor vennene på handlerunden på Rema. Og jeg liker ikke engang Mack-øl.

Jeg er på ferie i hjembyen, og postkorthukommelsen min sier at på postkortbildevis så har ingenting forandret seg. Alle menneskene jeg var glade i har frosset fast i tiden og gjør akkurat det samme som de gjorde tre å siden, slik at vi kan ta opp tråden og ha de samme diskusjonene, den samme latteren og den samme idyllen som fikk meg til å ønske å komme hit.

Fornuften tilsier at det ikke er slik. Min engang så radikale studiekompis har blitt trebarnspappa og snakker ikke om annet enn tomtepriser. Barndomsveninna  ble sammen med barndomskjæresten min, og foreldrene mine vurderer å selge barndomshjemmet til fordel for en leilighet på solsiden i portugal. Jeg dømmer dem ikke. Idyllen er brutt, og jeg tror heller aldri den var der. Men det kommer jeg til å glemme til neste gang.

Det er juni og bryllupssesong. Omkring alle butikkvindu er det utstilt porselens-tallerkener og mixmastere sammen med marengstyll og slør. Ukebladene er stappfulle av nødvendige informasjon som "slik planlegger du det perfekte bryllup"og  "Sommerbrud" . Det er nok til å gi enhver ugift peppermø en bittersøt bismak i kaffelatten, om hun ikke setter den i vranghalsen.  Det er et paradoks; fordi vi i denne postmoderne tidsalder skulle tro at ekteskapet som institusjon hadde mistet sin funksjon. Statistikken viser at 50 prosent av alle ekteskap ender i skilsmisse, og det å leve som aleneforelder i dag omtrent er like vanlig som å leve i par.

Hvordan kan det da ha seg at denne eldgamle tradisjonen med alle finurligheter fortsatt holdes i live og opphøyes og reklameres for? Hvorfor kan vi ikke bare erstatte den med en enkel kontrakt på hvem som tar oppvasken og hvem som tar ut søpla til døden skiller oss ad? I dag trenger en kvinne strengt tatt ikke gifte seg for å sikre seg økonomisk. Hun arbeider selv. Se forøvrig http://www.factmonster.com/spot/dowries1.html

 Om en ser rundt seg merker en en markant skjevtendens i det reklamerte og det faktiske med hensyn til hvordan vi lever våre private liv.  I media og reklame reflekteres  "Family Values", Ekteskap og barn ser ut til å være en naturgitt konsekvens for enhver kvinne. Alle romantiske komedier ender f.eks med bryllup, selv Helen Fieldings single  Brigdet Jones fant seg en mann tilslutt. Det finnes ingen politikk for de single, kun for par og småbarnsfamilier. Laila Dåvøy har for eksempel spandert millionbeløp på samlivskurs som "PREP" og "God Start"i sitt skilsmisseforebyggende arbeide. Visste jeg ikke bedre skulle jeg tro samfunnet drev med en systematisk diskriminering av gruppen single mennesker.

Når det kommer til verdier: Er vi egentlig så frigjorte som vi tror?

En venn av meg kommenterte i går at grunnene til at kvinner ikke kom seg opp i lederstillinger var at andre kvinner (som allerede var der) var så utrolig flinke å sabotere for medarbeidere av samme kjønn. Men konkurrerer kvinner virkelig i samme grad om lederstillinger som menn?

Kvinnelig og mannlig konkurranse er i følge sosiologien annerledes på mange måter. Kvinner konkurrerer om attraktivitet i forhold til menn (Utseende), menn konkurrerer om suksess i forhold til andre menn (Materielle goder etc) Tradisjonelle kjønnsroller tilsier at er du en suksessrik mann er du mer enn i stand til å ta deg av kone og barn, i tilegg til at du har dyre gjenstander som beviset på din makt og status. Om du er en suksessrik kvinne klarer du å tiltrekke deg en slik mann, som du avler barn med. Kvinners status har tradisjonellt vært knyttet opp til mannens suksess, eller til hennes evne å tiltrekke seg slike menn. Se for øvrig artikkel om hva som stresser menn... www.aftenposten.no/helse/article1045859.ece

Noen ville kanskje si at kvinner ikke konkurrerer når det kommer til utseendet. Men hvorfor kjøper vi damebladene, cellulittkurene, og sminke ? Hvorfor fryder vi oss over glansbildepressens paparazzisnapshots av Jennifer Lopez cellulitter i det hun går ut av limoen sin? Hvorfor får vi sympati over Karita Bekkemellem Orheims portrettintervju hvor hun sier at hun er deprimert etter at hun er singel? og: Hva er det med trekanten Angelina Jolie-Brad Pitt og Jennifer Aniston som skaper slik interesse blant sladrepressen? Jo; Det fremheves at Aniston lenge har vært "livredd" for at Angelina Jolie skulle forføre ektemannen, og at hun nå føler seg deprimert og ille til mote etter at det kom for en dag at Jolie og Pitt hadde tilbragt mye tid sammen. Jolie ble forøvrig igjen kåret til verdens vakreste kvinne av magasinet Harpers Bazaar for 2005. Hadde Aniston grunn til å frykte? Forskere vil si ja: Etter et eksperiment (Beklager mangel på link) hvor et knippe ektemenn fikk se 1. bilder av konene sine 2. Bilder av supermodeller, så konene sine og skulle skåre konenes skjønnhet, var den opplevde attraktivitet hos konene sunket merkbart fra den første ratingen til den andre. Dette er sammenligningens lov....Jeg lurer på om resultatene ville ha vært like om det hadde vært ektemenn som ble ratet av konene i samme forsøk?

Kvinner regulerer ofte  frykten for konkurranse fra andre kvinner med å prøve å finne feil hos de kvinnene de finner attraktive, ved å sverte dem ved å trekke deres rykte i tvil, eller finne fysiske feil med dem. Ofte kan konsekvensen være sosial utestenging. Og dette er synd. Dette er janteloven blant kvinner, og den drives av en følelse av selv-utilstrekkelighet. Alt i alt er det svært vanskelig å hindre din kjære i å ønske å ligge med den vakre flyvertinnen/ sykepleieren/ servitrisen, eller kikke i pornoblader. Men du  hindrer ham ikke ved å sverte andre kvinner.

Jeg tror kvinner ville ha hatt mer sjelefred om de fokuserte litt mer på å være tilfredse med seg selv, og erkjenne at det er ytterst få supermodeller. Kanskje vi blir litt vennligere innstilt til andre kvinner også, når vi slutter å kritisere oss selv?

Ute er det på en måte sommer, men temperaturen er ikke høyere enn den var sist nå i Januar. Kalenderen sier i allefall at det er 1. Juni. Forrige sommer var det global oppvarming som hadde forsiden i avisene. I år kan overskriften kanskje bli: Global nedkjøling: Istiden kommer!! Aftenposten skrev for en tid siden om at kaldtvannspumpen som driver de varme havstrømmene nordover er svekket, det skulle bare være to såkalte søyler igjen..i følge forskere. Kanskje på tide å realisere planene om å emigrere sørover...Det kjølige været bidrar i allefall ikke på humøret. Jeg tusler fortsatt rundt i vinterklærne mine, og føler meg ikke akkurat så sjarmerende. Når en er 30 og singel er det viktig å føle seg sjarmerende for å kunne sjarmere det motsatte kjønn. Jeg lurer forresten på hvor "singel-bølgen" ble av? Ally McBeal, SATC und su weiter...Å være singel er egentlig greit, men å gjennomlide kaffepausene på jobb med mine eldre medsøstre (Som sier "jaaah" på innpust) er ren tortur. Plutselig må jeg (Fordi jeg er ung, og de kunne vært mødrene mine, i deres øyne) 1. forsvare at jeg ikke har etablert meg, 2. Gjennomlide inngående spørsmål om privatlivet mitt 3. Gjennomlide forsøk på spleising med sønner/ medarbeidere og sist, men ikke minst: 4. Lide gjennom avhandlinger om hvordan kvinners reproduktive evne raskt daler etter fylte 28. Det har i det siste blitt så ubehagelig at jeg for det meste bare gjemmer meg på kontoret i lunsjen.

Jeg har søkt ny jobb, og får forhåpentligvis både bedre lønn og bedre medarbeidere. Jah...og så er det FERIE for meg om to uker:-)